Hvorfor ber katolikker til helgener?

De som allerede er renset og lever i Guds salige syn i himmelen, er kjent som de utvalgte og hellige. Disse helgenene kan ikke bare, men de hjelper oss også, ved å gå i forbønn for oss hos Gud. De ber til Herren på våre vegne, som trofaste venner som ber for dem de elsker. Det er nettopp derfor katolikker ber til helgenene, og anerkjenner at de, som allerede er nær Gud, kan gå i forbønn for våre behov.

I følge Den katolske kirkes katekisme, i paragraf 2683, beskrives helgenes forbønn som den høyeste tjenesten de tilbyr til Guds plan. Å be om helgenes forbønn er derfor en handling av tillit og tro. Katolikker ber til helgenene med visshet om at disse himmelske vennene kan tilby sine bønner til Gud på våre vegne, og bringe velsignelser og nåde til våre liv og til hele verden.

Praksisen med å be til helgenene har dype røtter i Skriften. I Det gamle testamentet, i 2. Makkabeere 15, 11-16, beskrives en visjon av Onias, en prest som allerede er død, som ber for hele det jødiske folket. Dette viser at de rettferdige, selv etter døden, fortsetter å gå i forbønn for de som blir igjen på jorden. I Det nye testamentet, i Johannes’ åpenbaring 8, 3-4, har Johannes en visjon der helgenenes bønner stiger opp til Guds trone som røkelse, og symboliserer helgenes stadige forbønn for de troende.

Tradisjonen med å be om helgenes forbønn er dermed en praksis som støttes både i Skriften og i kirkens lære. Når katolikker ber til helgenene, erstatter de ikke Guds rolle, men anerkjenner helgenenes fellesskap og forbønnens kraft hos Gud. Gjennom dette fellesskapet fortsetter de som er i himmelen, i full enhet med Gud, å hjelpe den pilegrimsreisende kirken på jorden, som en del av Kristi mystiske kropp.